Livet har en stund fått foregå mellom lege- og tannlegetimer. Ganske selsomme reiser for en som tror på små grønne menn på lyktestolper ved fotgjengeroverganger, men har aldri møtt et helsevesen fra en annen planet.
Nå har jeg bestemt meg for å be tannlegen gi meg to måneders pause etter førstkommende fredag, for han har rørt opp så mye streptokokker, at jeg har ligget og sovet og slitt med sår på tunge og i svelg og ellers feber og frysninger og svettetokter så fastlegen min måtte innrømme at det finnes sammenheng mellom tannlegeområdet og helsevesenet inne i en kropp. Selv om det er jeg som har tenner der, de eksisterer i det universet langt der borte, mens jeg har tunge, svelg og mage og tarmer her, det er her helsen bor, på vår planet liksom. Ikke engang med digitalt stetoskop kan det vel skjelnes at de tydelige samtalene på streptokokkisk i mage og tarmer tok opp tema som «hvor er tanna mi», eller «jeg vil tilbake til tennene» eller sånnt.
Tannlegen har altså behandlet mine tenner med borr og drill og annen gruveredskap et par timer annenhver uke fram til tre timers økt torsdag for 10 dager siden med påfølgende hvite sår på og under tunga m.m. og feber med frysninger og null matlyst også fra magens side siden midnatt mandag annen pinsedag.
Legen har dernest avslørt at ikke bare har tannlegen rørt opp i noen vepsebol av streptokokker som raskt oppstår og får fotfeste når varige ettersmerter etter omfattende tannbehandling(er) gjør hyppig grundig pussing for smertefullt. Ikke bare det, men til og med at dette er helt vanlig!
På grunn av store smerter utenfor helsevesenet, nemlig i den parallelle virkelighet norske myndigheter opererer med i sin definisjon av menneskekroppen og helsen, denne utenomkosmiske verden hvor man finner «tennene» (må ikke forveksles med grønne marsmenn, eewok eller klingoner), kan altså streptokokker få fotfeste i løpet av få dager.
Med litt borring og skylling og blåsing, kan disse fjerntliggende bakteriene slippe gjennom et ormhull i relativitetsteorien og havne i akk så dennesidige kroppsdeler som munnhulen, tungen, svelget, til og med mage og tarmsystem.
Utover dette er likevel en helt vanlig halsbetennelse den største kilden til sykdomstilfeller tilknyttet streptokokker som har funnet veien inn i helsevesenet. Uansett fra hvilket univers. Og det er så vanlig, at man av redsel for resistens advarer mot å bruke antibiotika mot dette, selv om det er en av de kanskje eldste penicillinpreparatene som er spesielt (smalspektret) innrettet på å ta streptokokkene. Samt tarmbakterier nok til å holde bivirkningene ved hevd.
Ubehandlet kan slike streptokokkinfeksjoner føre til artritt i ledd og i hjerte, også kjent som giktfeber og reumatisk feber. Det kan gi varig hjerteskade, og nevnes som en av hovedårsakene til hjertefeil som oppstår hos ungdom.
Nå har jeg bestemt meg for å be tannlegen gi meg to måneders pause etter førstkommende fredag, for han har rørt opp så mye streptokokker, at jeg har ligget og sovet og slitt med sår på tunge og i svelg og ellers feber og frysninger og svettetokter så fastlegen min måtte innrømme at det finnes sammenheng mellom tannlegeområdet og helsevesenet inne i en kropp. Selv om det er jeg som har tenner der, de eksisterer i det universet langt der borte, mens jeg har tunge, svelg og mage og tarmer her, det er her helsen bor, på vår planet liksom. Ikke engang med digitalt stetoskop kan det vel skjelnes at de tydelige samtalene på streptokokkisk i mage og tarmer tok opp tema som «hvor er tanna mi», eller «jeg vil tilbake til tennene» eller sånnt.
Okei, da kan det hende vi har oppdaget store ting her:
Tannlegen har altså behandlet mine tenner med borr og drill og annen gruveredskap et par timer annenhver uke fram til tre timers økt torsdag for 10 dager siden med påfølgende hvite sår på og under tunga m.m. og feber med frysninger og null matlyst også fra magens side siden midnatt mandag annen pinsedag.
Legen har dernest avslørt at ikke bare har tannlegen rørt opp i noen vepsebol av streptokokker som raskt oppstår og får fotfeste når varige ettersmerter etter omfattende tannbehandling(er) gjør hyppig grundig pussing for smertefullt. Ikke bare det, men til og med at dette er helt vanlig!
På grunn av store smerter utenfor helsevesenet, nemlig i den parallelle virkelighet norske myndigheter opererer med i sin definisjon av menneskekroppen og helsen, denne utenomkosmiske verden hvor man finner «tennene» (må ikke forveksles med grønne marsmenn, eewok eller klingoner), kan altså streptokokker få fotfeste i løpet av få dager.
Med litt borring og skylling og blåsing, kan disse fjerntliggende bakteriene slippe gjennom et ormhull i relativitetsteorien og havne i akk så dennesidige kroppsdeler som munnhulen, tungen, svelget, til og med mage og tarmsystem.
Utover dette er likevel en helt vanlig halsbetennelse den største kilden til sykdomstilfeller tilknyttet streptokokker som har funnet veien inn i helsevesenet. Uansett fra hvilket univers. Og det er så vanlig, at man av redsel for resistens advarer mot å bruke antibiotika mot dette, selv om det er en av de kanskje eldste penicillinpreparatene som er spesielt (smalspektret) innrettet på å ta streptokokkene. Samt tarmbakterier nok til å holde bivirkningene ved hevd.
Ubehandlet kan slike streptokokkinfeksjoner føre til artritt i ledd og i hjerte, også kjent som giktfeber og reumatisk feber. Det kan gi varig hjerteskade, og nevnes som en av hovedårsakene til hjertefeil som oppstår hos ungdom.
Da oppstår et spørsmål jeg ikke finner andre steder, kan man dø av det? For eksempel hvis man dør tilsynelatende som lyn fra klar himmel, ung og frisk og med nasjoners håp om suksess og inspirasjon, og alt man finner ut senere er at det var noe med hjertet som sa takk for seg.
Det er 11 år siden Dagens Medisin slo opp nyheten om at «plutselig hjertedød» er dobbelt så vanlig blant idrettsutøvere som hos «ikke-utøvere», (http://www.dagensmedisin.no/…/idrett-dobler-risiko-for-hje…/)
Jeg tenker først og fremst på Alexander Dale Oen (26), så klart. Men rekken fortsetter med syklisten Bjørn Stenersen (28), Orienteringsløperen og motbakkeløp-esset Jon Tvedt (42), men også utenlandske utøvere som fra fotball: Marc-Vivien Foé (Kamerun, 28), Antonio Puerta (Spania, 22), Piermario Morosini (Italia, 25), Miklos Feher (Portugal, 24), Serginho (Brasil, 30), fra håndball: Lars Olsen (Danmark, 23) og Sebastian Faisst (Tyskland, 20), og den nederlandske proffsyklisten Frederiek Nolf som døde i søvne av hjertestans mellom 4. og 5. etappe av Tour of Quatar i 2009, 21 år gammel. (Aftenposten 20.05.2013, http://www.aftenposten.no/…/Idrettsutoverne-som-dode-bratt-…)
Teoriene har vært mange, blant annet forskning rundt feil i genet som skal produsere proteinet Calmodulin, som skal regulere hjerterytmen (videnskab.dk, 2012, via forskning.no, http://forskning.no/…/plutselig-hjertedod-kan-skyldes-genfe…).
Retningslinjer for forebygging har vært påventet, omstridt, luftet og i visse grader implementert, og mye av dokumentasjonen ble tilgjengeliggjort på Norsk Helseinformatikk sine sider i fjor (http://nhi.no/…/fysisk-aktivitet-og-helse/plutselig-dod-hos…).
Men ingen ser ut til å ha undersøkt sammenhenger mellom ubehandlede såre halser, ei heller i den grad man faktisk kan se rask retur etter luftveisykdommer medfører «overtrening» og lengre skadeavbrekk på høyt nivå, ja, sågar at mange svært gode utøvere legger opp påfallende tldlig. De «er blitt friske», men har fått treningsproblemer som særmerker at kroppen bruker ekstra energi på immunforsvar, enten inflammasjon eller inflammatorisk, altså mot reell eller innbilt infeksjon.
Noe som altså er vanlig.
Noe som gjerne kommer av bare en halsbetennelse, vond for de svake, ikke noe å ringe ikke-idrettslegen for for de topptrente.
Eller av et par tre røffe tannbehandlinger.
Farlig nok i seg selv.
Men ekstra farlig i et land som setter et skarpt og uhyre kostbart, og om ikke dødsfarlig så i hvertfall uomtvistelig helsefarlig, ikkelikhets-tegn mellom tann og helse.
Forsterket av myndighetenes vedtatte fokus på tilbakeholdenhet med å dele ut antibiotika til pasienter med infeksjonssykdommer. Samt de ulike allmennpraktiserende og mer smalspektret spesialiserte legenes svært ulike forståelse av apocillinens virkemåte sammenlignet med nyere, hottere og langt dyrere preparater.
PS: De fem siste ganger jeg har fått apocillin har det vært tre ganger fra tannlege, en gang feil fra legevakt, og nå sist av min fastlege på fredag, og for første gang på ti år på 1g i stedet for 660mg. I løpet av de samme årene har i alt 4 leger gitt meg 4 ulike andre penicillinpreparater, altså mer bredspektret, nyere og mye dyrere, men like fullt til sammenligning ikke følbart virksomme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar